Det var så rar himmel fredag klokken fire.

blhushuushusene

Hele himmelen var i retningen jeg skulle hjem helt rar og brun, og jeg ble helt fascinert og brukte ti minutter på å gå en strekning på femti meter. Alt var helt akopalyptisk. Sånn himmelen ser ut når de eventuelle romskipene kommer, eller solen brenner ut og menneskene dør eller noe sånt. Skuffende nok, så begynte det bare å regne.

Dikt kan en si.

brostein2
                                                             Jeg slynges
                                                             ut i
                                                             natten
                                                             strømpebuksen rakner.

krusseduller og en liten konsert

 Photobucket
I dag har jeg tegnet en hel del, blant annet videre på forsiden av tegneboken min.
Photobucket
Jeg har tegnet en hel del ansikter som er en del av et brev (side 4)
thea spiller
Og sist, men ikke minst hørt den vakre Thea bringe julen inn på kaffekompaniet ved å holde en liten konsert i det ene hjørnet. Thea er barista på kaffekompaniet, og utrolig dyktig både med kaffe og med sine sanger. Virkelig fint. Superfint, faktisk.

En fotokonkurranse

mamma

Drea holder en fotokonkurranse hvor en kan vinne hennes gamle speilreflekskamera; dette er mitt bidrag til konkurransen. Som en kanskje kan skimte, så er dette bildet tatt i Roma, inne i Colosseum, for fem år siden. Jeg og min mor skulle videre til Assisi neste dag, og valgte å se sånn typ alle severdighetene i Roma på én dag. Vi så spansketrappene, sixtinske kapell, Peterskirken og en hel del andre ting før vi til slutt, totalt utslitte, kom oss til Colosseum. Energien var lav som bare dét, og alt vi egentlig gjorde var å sitte nettopp her, vi hadde tatt inn så mange inntrykk at det ikke var mer plass. Først nå i ettertid, når jeg ser på bildene, tenker jeg igjen på hvor imponerende det egentlig var.

Jeg valgte dette bildet fordi at jeg føler at det en helt spesiell stemning ved det. Det gamle paret i bakgrunnen som nok kun hvisker noe til hverandre, men som jeg velger å tro kysser, min mor som litt sliten leser i en guidebok i stedet for å se på et av de mest kjente byggverkene i verden, og ikke minst fargene, som faktisk er uredigert.

litt om snø, men ikke mye.

eiramedskjerf

Jeg har hatt premiere på "Den Innbilte Syke" av Molière og i går da jeg kom hjem var jeg så trøtt at jeg sovnet klokken ni. Det har begynt å snø i Bergen nå, og av alle ting så har snøen lagt seg. Det er underlig å se ut av vinduet og se på at det er hvitt og lyst ute. Snart blir dog snøen til is og snaps og sludd, noe den alltid blir til i Bergen by, og da blir det forferdelig å bevege seg utendørs. Akkurat nå velger jeg å fokusere på at det ser fint ut.

av og til er det greit å late som.

p1010101pola

Poladroid er blitt min nye venn. Selv om jeg bare later som, selv om jeg vifter bildet på datamaskinen, ikke i hånden. Selv om det kommer fingeravtrykk som ikke er mine, kan jeg kanskje late som nettopp dét hvis jeg har lyst. Fordi jeg har lyst til å late som i blant, det kan være sunt for meg har jeg følelsen av.

Fredrik
fikk meg i dag til å sitte meg ned med min lille svarte bok den annen, og gjøre noe jeg strengt tatt aldri har gjort hvis ikke helt nødvendig. Jeg satt meg ned og skrev dikt. Til og med nå, etter at jeg satt meg ned og skrev dikt, så er det en motstand i meg ved dette å skrive dikt. Ikke i forhold til diktformen, for jeg er virkelig glad i poesi, men det å skulle skrive, det har jeg hatt en følelse av at jeg for det første ikke mestrer ordentlig, og for det andre virker det så... pompøst.

Noe det egentlig ikke er. Eller trenger å være, er vel litt rettere å si. Jeg tror neppe jeg kommer til å legge ut noen dikt her med det første, men de dukker vel kanskje opp i et brev eller to etterhvert.

En kveld: Jeg brenner i ovnen, brevene og bildene.

                                                        Jeg brenner i ovnen.

p1010065p1010070
p1010066

Vi har peis på kjøkkenet og nå, i kveld, når jeg kjenner at jeg holder på å bli godt forkjølet og alskens klær ikke vil varme, så er det godt å ha en peis.

                                                      brevene

Jeg fikk brev fra Julie og åh så glad jeg ble når jeg så det store brevet i min postkasse.
juliebrev
og bare to av de fem frimerkene var stemplet
Og posten hadde bare stemplet to av de fem frimerkene som Julie så gjerne sendte med. Nå blir det brevorama her.
elefanter
Mitt brev til Kine Marie. Kine Marie går på sirkuslinje på folkehøgskule, derav elefantene på baksiden.

                                                      bildene

tekopp
Jeg drakk te i dag. Flere ganger. Med melk og med honning fordi jeg syntes egentlig at te er best med melk, ellers syntes jeg ikke det er så utrolig godt med te egentlig, fordi at den er alt for varm når jeg skal drikke den, noe som fører til at jeg gjør noe annet. Når jeg da er ferdig med det jeg gjør, så er teen kald og jeg er trist. Varm drikke blir kald er noe som jeg møter ofte i min hverdag, for jeg blir ganske lett veldig avsporet fra mine varme drikker.

tenner i nesa
Litt av en jente, hun har tenner i nesen.
husker ikke hva jeg tok bilde av abstrakt
Jeg tror det er min hånd.
eirara
Eiraeira.

tøff


eira22

Eira i Ungarn - 1997

i dag var jeg på naturhistorisk museum

Följ min blogg med bloggkoll

"Eira! Se ut som om du er skikkelig glad!"
eira2
"Hæ?"

"Se ut som om du er skikkelig glad!"
eira
"Åja."

Nå med kortere hår.

klippsklipp

Håret er klippet, jeg må si jeg er fornøyd. Det er morsomt hvordan håret beveger seg på en helt ny måte, skikkelig space, dog virkelig herlig.

gullfiskhistorie

fisk 2

Det er litt fint bare å late som i blant. Her om dagen latet jeg som om jeg var en golfballgullfisk, og det brakte frem litt sentimentale minner, fordi at jeg hadde nemlig en slik gullfisk selv en gang. Golfballgullfisken het Odd og han var den fisken som levde lengst; typ tre måneder.

Hele gullfiskoppstyret begynte da noen venner av mamma ga meg en gullfisk i en bolle til min syvårsbursdag uten helt å ha sagt i fra til mamma. Jeg ble jo såklart glad; nå hadde jeg ikke bare to undulater ved navn Otto og Oda, jeg hadde òg en gullfisk! Gullfisken kalte jeg for Odelfia, for jeg var fast bestemt på at alle mine kjæledyr måtte begynne på bokstaven O. Odelfia fikk seg et par kamerater, som jeg ærlig talt ikke kan nevne navnet på, men det gikk i gaten Odelfina, Odanina, noe i den duren.

Men så en vakker dag kom perlen i fiskebollen, nemlig Odd. Odd var oppkalt etter min bestefar og det så ut som om han hadde en golfball i sin mage. Ytterst sjarmerende var Odd, og mens Odelifa og Odelfine døde som fluer, holdt han standhaftig ved sin gullfisktro og viket ikke det spor vekk fra sine daglige aktiviteter. Odd var lyset i gullfiskbollen, og jeg minnes ennå hvordan jeg av og til tok ham opp fra gullfiskbollen (dyreplageri) og klappet på ham. Så glad var jeg i Odd.

Til slutt så døde jo Odd, akkurat som Odafine og Oline, og akkurat som vi hadde gjort med de syv forhenværende Odelfiaene, spylte vi Odd ned i do mens jeg sang et vers av "Tenn Lys" til ham.

Liv Lisa

lisa

Her er Liv Sofie som Lisa Simpson på utkledningsfesten som titt og ofte blir nevnt på denne bloggen; jeg kommer visst aldri helt over den høydaren. Faktisk har det seg slik at jeg i nærmeste fremtid skal på enda en slik utkledningsfest med nøyaktig samme tema, men det er vel slik livet er, at ting gjentar seg. Tror ei jeg kjører einebærbusk igjen, for hva er moroen i dét?

En annen ting som har skjedd  er at jeg har telt opp en hel del penger og satt dem inn på et kontonummer i banken og oj som de unge jentene i Bangladesh nå vil bli lykkelige og utdannede.

Grønn kjærlighet

krokodillehjertegiraff elsker grnngiraff ser det grnne hjertetog spiser det grnn kjrlighet

Bilde

jlia

En gang i september var jeg på utkledningsbursdagsfest sammen med mitt analoge kamera; Rollei Prego 90. Det var mange å ta bilder av - alle hadde kledd seg ut som noe på deres egen forbokstav - og jeg beveget meg i et landskap med svampebober, simpsonsfamiliemedlemmer, snakkebobler og tarzaner. Litt senere på kvelden hadde jeg bare ett bilde igjen å ta før kameraet mitt skulle til å lage underfunderlige spolelyder, og satt på kanten av en sofa mens jeg så på at  gaver ble åpnet. Muligens fordi at pakkeåpningen ikke helt ville slutte, snudde jeg meg rundt, og der satt Jùlia, helt alene i sofaen. Bildet ble tatt, spolelydene kom, og Jùlia la merke til meg og så ikke lenger like betenksom ut.