et nabolag.

4 marte utenfor

Jeg bor på et fint sted med fine folk rundt meg. Til enhver tid har jeg så mange naboer jeg kan låne både melk og brød av og som jeg kan dele fine ord med at jeg blir helt ør. På bildet er Marte, min nærmeste nabo som jeg kan komme bort til når som helst i det lille huset hennes som ingen over 175 centimeter bør tilbringe mye tid i; dørstokkene er vel omkring 170. Uansett, så syntes jeg at det er så trygt det å ha så mange fine naboer. Det å tenke på at når jeg om ikke så altfor lenge flytter ut, muligens ikke får samme samhold der hvor jeg bor, syntes jeg er litt trist. Ting er dog som en gjør dem, og egentlig er jeg utrolig positiv til mitt liv og min framtid. Jeg gleder meg over der jeg er nå, jeg gleder meg over der jeg kommer til å være og gleder meg til hva enn jeg kommer til å gjøre.

en matematisk kveld

mattearbeidleksebordetmatematiske utgreininger

Jeg sitter ved mitt skrivebord som er fylt til randen av ark med utregninger, diktbøker, tekopper, mandarinskall og diverse skrivemateriale og jobber med matte. Hodet mitt fylles med eksponentielle ulikheter og naturlige logaritmer. Faktisk heter en av dramalærerene på skolen heter Ellen, noe som gjør enhver tankeprosess med naturlige logaritmer nokså artig og faktisk så sitter koser jeg meg veldig mens jeg sitter her, tro det eller ei. Mens finurlige matematiske problem sakte men sikkert løses, hører jeg på Final Fantasy mens jeg varmer føttene mine på datamaskinladeren. Snakk om multitasking.

bildeveggen


Ja, også begynner bildeveggen å ta litt mer form, noe som gleder meg enda litt mer.

Postkassepostkasse

29610714230b5fde1744bpostkasse med mariel

En postkasse til Caroline (gul) og en postkasse til Mariel vises herved som en del av postkassesamlingen. Jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre med postkassebildene, egentlig. For når alt kommer til alt ser jo en postkasse nokså lik ut uansett hvor mange bilder du tar av den. Men så tenker jeg på postens nye moderne logo og lurer på om posten muligens vurderer å endre alle postkassene slik at de får den nye logoen på seg og da forstår jeg plutselig at det er en vits i dette at jeg tar bilder av dem.

Mest av alt er det kanskje bare tanken på at Caroline sitt brev og Mariel sitt brev ligger nedi postkassen når bildet blir tatt og da vet jo Caroline og Mariel akkurat hvilken postkasse deres konvolutt ble puttet nedi, og dét er en fin tanke, egentlig.

En kveld.

En kveld satt jeg alene på et litt vaklevorent bord rett utenfor Café Opera og ventet på at et par venner av meg skulle komme. Jeg satt og tegnet på min papirlommebok som i dag er nokså forfallen (så til alle som spurte meg hvordan det skulle gå å ha en papirlommebok i Bergen, så gikk det seks uker) og hørte på musikk som jeg så ofte gjør på min discman.

Rett før de andre kom så jeg ned på hva jeg gjorde, tok opp kameraet mitt og tok dette bildet:
5 wallet n music
De andre kom og vi gikk rundt i Bergen, noe som er en utrolig fin ting å gjøre når det ikke er så kaldt at du begynner å fryse på nesen når du går. Når vi var kommet akkurat her (om du går opp trappen ved siden av fløibanen og til høyre kommer du til Det Lille Kaffekompaniet) så sa jeg til de andre at jeg ville ta et bilde.

Så tok jeg dette bildet.
6 ida amalaswintha og daria

De to andre gikk et annet sted og det var bare meg og Ida igjen og vi beveget oss opp mot Høyden, noe vi egentlig alltid gjør når vi er ute og går. Vi satt oss ned på trappen rett bortenfor Johanneskirken hvor jeg for to år siden var på trikkekonsert med Kings Of Convenience.

Så tok jeg dette bildet.
2961056939257ece911db

Det er noe med det å fremkalle bilder; denne kvelden henger nå igjen selv om den aldri var veldig spesiell. Nå henger akkurat den kvelden på bildeveggen min, nå ligger akkurat den kvelden på bloggen min, og om jeg ikke hadde tatt disse tre bildene akkurat den kvelden så ville jeg antagelig ha glemt den.

For det er jo så mange små øyeblikk som en glemmer, såklart er det dét, men av og til er det fint å kunne se tilbake på et lite glimt fra akkurat dét ene øyeblikket. Noe av det andre som er så herlig er det at jeg bare har disse tre bildene fra den kvelden. I disse dager hvor enhver sosial tilstelling du går på har speilreflekskamera som fast inventar, så ligger det virkelig en sjarm i det at en ikke har dokumentert hvert eneste øyeblikk du har opplevd. Tre bilder fremstiller virkeligheten slik den var, men da mest som en slags påminning av et minne. Trehundre bilder fra en kveld fremstiller virkeligheten nøyaktig slik den var den kvelden, noe som i og for seg er vel og bra,men er da mer en konstatering av at slik var kvelden og slik var alle nyansene den kvelden.

Er det den Karen?

11 er det den karen

Hver fredag frem til klokken fire står Karen bak disken på Det Lille Kaffekompaniet. Min lykke er stor når jeg kan komme inn døren og si til henne: "nemmen, er det den Karen som er her i dag?" mens hun lager en god kopp med kaffe og lærer meg noe nytt på tegnspråk (hun holder på å bli døvetolk)

Takk, Karen.


fremkalt og film


2961056991a2ca14119db

De siste dagene har jeg mye bra film. Bergen Internasjonale FilmFestival er nemlig gått av stabelen, og i den anledningen har jeg fått sjansen til å se veldig mye bra film. A Necessary Death går rett inn blant en av de beste filmene jeg noensinne har sett. For hva gjør egentlig mest inntrykk, virkeligheten selv eller en reell forfalskning?
Adrift in Tokyo mekter virkelig det å bruke det absurde uten at det noensinne tippet over, og hele dette gjennom en gåtur i Tokyo. Nå skal jeg straks avgårde for å se The Fall. Adjø!



Jeg har plassert min blogg i Bergenbloggportalen Bloggurat!

enda et brev.

brev til marielbrev til mariel closebrev bakside mariel

Et brev til Mariel ble skrevet - og pyntet - i løpet av dagen. Jeg gleder meg til å sende det i en rød postkasse avgårde til den andre siden av landet. Muligens ikke det mest eksotiske stedet å sende en pyntet konvolutt, men det er akkurat eksotisk nok for brevet.

Briksdalsbreen 2003

I syvende klasse var jeg og min meget daværende klasse på leirskoletur til Stryn. Dette innebar å klatre på Briksdalsbreen og her er et bilde jeg fikk min klasseforstander til å ta da jeg selv var og klatret. Her er bildet min meget daværende klasseforstander, Lill, tok.

briksdalsbreen1223848910

Noe av det jeg husker best med hele Briksdalsbreopplevelsen, er det at idét vi skulle påta oss gåturen opp til breen, så kom tre busslass med japanske turister trillende inn på parkeringsplassen og de spottet oss noe så utrolig der vi stod som noen hardbarkede 12-årige polfarere. De grep tak i oss og vi ble stående der og ta bilder med dem i ti minutter. Vi prøvde å gå oppover, men når en japaner først har funnet et Norwegian kodak moment så holder de virkelig fast i dette.

en ny postkasse

postkasse tre til linnbrev til linn

Egentlig ser postkasser og deres omgivelser ofte ganske så like ut har jeg funnet ut nå som jeg aktivt går inn og tar bilder av dem. Jeg har i flere omganger prøvd å gjøre mine brev litt mindre forseggjorte rett og slett fordi det tar så sabla lang tid før jeg får sendt dem ut. Dette har jeg ikke klart, og har skrevet/dekorert et meget fint brev til Linn i løpet av de to siste ukene. Denne gangen glemte jeg dog å ta bilde av brevet innvendig; jeg var så utrolig lysten på å sende det avgårde.

Jeg minnes litt Øya

eira og idahilde

vi hadde ftt oss nye klr
Jeg og Hilde viser oss frem i våre nye klær hjemme på Snarøya.
matcher kaken

Bilder: Hilde

Det var en fin Oslotur jeg hadde i august. Med litt Øya, byvandring, feiring av bursdag på Tullins hvor Hilde, Julie, Mariel og Diba kom og Julie kom med kake som var rosa og alt matchet så fint. At det var nokså fint vær; ikke fantastisk, det regnet i blant, men det var fint nok. Los Campesinos! konserten, Girl Talk konserten som vi bare såvidt fikk med oss, nei, det var virkelig veldig fint. (selv om jeg ennå strever med at Beirut avlyste) Jeg syntes virkelig at tiden går fort; det virker nesten som om jeg nettopp var på Øya samtidig som jeg kan se at det er lenge siden. Såklart vet jeg det at det er slik tiden er; den vil helst være vag og relativ samtidig som den er håndfast, men den overrasker meg ennå. Snart er det vel sommer igjen.

Var du på Øya i sommer?

begynnelsen på en bildevegg

bilder

Jeg løy visst når jeg sa at alt jeg gjorde var å pugge replikker; jeg har også begynt på en liten bildevegg. Dette er de aldri skannede bildene fra festen vi skulle kle oss ut som noe som begynte på vår forbokstav. Uten større lykke har jeg også i kveld prøvd å skrive et par notater om landmassene i Norge, men av og til forholder det seg slik at landmassene i Norge ikke er hva du vil lese om.

Men mest av alt pugger jeg replikker.

den innbilt sykereplikkerreplikker blurry

Ut av det blå (vel, egentlig ikke) skulle vi være manusfri, noe  jeg dessverre ikke var da onsdagen kom. Det å ha en full gjennomkjøring uten manus, uten å kunne sine egne replikker var så definitivt en selsom opplevelse. Det triste faktum er nemlig det at med fem avsluttende allmennfag i år, hvor lærere krever mye og dette med en gang etter høstferien, så blir dramafagene nedprioriert. Vel, vel. C'est la vie.

en mattetime inne i en pose.

liv sofie gjennom ifaremi og baste i ifakalkulator gjennom ifapose

I dag ble de siste minuttene av mattetimen litt avledet. Jeg fant ut at en tom IFA pose som blir rullet sammen også kan være underholdende. Det var den.

Jeg tegner

tegning

Så mye skolearbeid, men det skal jeg ikke si mer om for nå tegner jeg og skriver fine dikt inn i fin bok. 

Jeg tror
Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill
Jeg tror på drømmer som en hører til

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem
Et sted i mørket står en dør på klem

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden sier stopp
-der skulle vel mitt hjerte flamme opp? -

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, lumske spor
jeg er en ganske annen enn du tror
Inger Hagerup