møt meg, møt meg, møt meg

 

Bøker, altså. Det å finne en ny forfatter, finne nye ord å fortape seg i, nye setninger som du skriver ned i bøkene dine og sluker i deg. Du vet du har funnet en ny en, en ny viktig en, når du skriver ned setning etter setning fordi du bare må komme enda litt nærmere. Og Nils-Øivind Haagensen er en av dem. En av de der gode, en av de med bøker som du bare vil være i for alltid. Nils-Øivind Haagensen skriver: møt meg, møt meg, møt meg, og du leser og leser og kjenner deg igjen i den inderligheten som han klarer å skrive om. Nils-Øivind Haagensens kjæreste slår opp med ham, og han drar alene på interrail i en måned. Drar med tog fra by til by, og sitter mest av alt alene på utekafeer, alene på hotellrommet, ser på film på datamaskinen og tenker på jenta som ikke lenger er jenta hans.







Les den, les den, les den.


fire måneder

myspace graphic is done on Gickr.com

fire måneder er gått:

Jeg har seks filmruller som bare venter på å bli fremkalt. Jeg streker opp mine øyne svart, og skriver ned lilla. Jeg rakk opp hånden og sa: ja, jeg kan lese, gikk opp på scenen, sa navnet mitt og leste opp en tekst (kom på tredje plass). Jeg begynner på universitetet og får meg et par nye sko maria kaller studentskoene. Jeg jobber og jobber med filmfestival (ung film) og leverer oppgave dagen etter festivalslutt, klokken seks om morgenen (ellers er jeg også oppe til klokken seks om morgenen andre dager, men dét er en annen sak). Jeg bruker sommeren på å kjøpe uanstendig mange bøker, bruker uanstendig mye tid på 50 cents twitter og lager nye spotifylister som minner meg om øya.

 

Det går en sommer; jeg er i Berlin, jeg er i Tønsberg. Jeg kjenner meg på en måte friere, men tar likevel på meg like mye arbeid som jeg pleier å gjøre. Jeg mister en biblioteksbok for første gang i mitt liv og gruer meg til å måtte fortelle det til bibliotekaren. Jeg jobber med LUN # 2, som blir så fint og bra og fantaserer om å dra til oslo (som jeg egentlig bare liker bedre og bedre) Jeg begynner å blogge her igjen, jeg hoster så jeg våkner om natten, jeg prøver å bry meg om andreutkastet som skal inn i morgen tidlig, men for øyeblikket går det ikke. Jeg tror jeg er tilbake.

 

 


Jeg trenger deg så mye nærmere

Her er det lenge siden jeg har vært, gitt. Jeg kommer rolig tilbake, og begynner med å vise deg en av de fineste scenene i en av de fineste seriene som noensinne har blitt produsert; Six Feet Under. Det er en stund siden jeg hadde lange Six Feet Under-maraton med meg selv; siden jeg så de siste fem minuttene av siste episode i femte sesong (som enda, for meg, er det største tv-øyeblikket noensinne), og her om dagen forstod jeg at jeg snart måtte se alt sammen igjen.