en dag i nordnesparken


Put me in your suitcase, let me help you pack
'cause you're never coming back, no you're never coming back
img026
Cook me in your breakfast and put me on your plate
'cause you know I taste great, yeah you know I taste great
img029
At the hop it's greaseball heaven
With candypants and archie too
img028
Light me with your candle and watch the flames grow high
No it doesn't hurt to try, it doesn't hurt to try
img030
Well I won't stop all of my pretending that you'll come home
You'll be coming home, someday soon
img027
Put me in your blue skies or put me in your gray
There's gotta be someway, there's gotta be someway
img031
Put me in your tongue tie, make it hard to say
That you ain't gonna stay, that you ain't gonna stay


Wrap me in your marrow, stuff me in your bones
sing a mending moan, a song to bring you home

bilder tatt med mitt kamera,
 rollei prego 90
tekst: Devendra Banhart - at the hop

stavanger i polaroid

Line, Caba, Ole-Morten og Eira dro til Stavanger en dag i juni. Med meg hadde jeg mitt sx-70 polaroidkamera, mens Ole hadde med seg 600 film. Dette gjør at alt av bilder blir overeksponert. Her er et par av bildene.
img009

img013

img011
Vi fant denne skikkelig svære hunden i en park, også spurte vi eieren om vi kunne ta et bilde av den, og han sa at det gikk helt fint så lenge vi ikke tok bilde av ham. Nåja, så prøvde vi å ta bilde av hunden, men det var så sykt vanskelig, for enten løp den inn i skyggen, eller så romsterte den rundtom eller hadde bakdelen til kameraet. Men til slutt kom den altså løpende mot kameraet, og Ole-Morten fikk tatt et bilde. Da vi et par minutter seinere så en gal spøkelseshund med bare hode og bein som kan fly, lo vi så mye at vi nesten ikke visste hvor vi skulle gjøre av oss.

Rett etterpå ville Ole så gjerne ta bilde av en svane
img012


her er en overeksponert Line med et sjal viftende i bakgrunnen
img017
og her er familien til Line.
img016




img014
img015
Caba på hjemturen i kjent positur
img019

og her var jeg på toppen av båten og du kan tro at det blåste. oj, som det blåste og det ser en kanskje fordi at jeg ikke klarer å la mine egne øyne være åpne og at jeg må holde meg fast og at håret mitt står rett bakover.

Fin tur.

et materialistisk øyeblikk

sko


Herregud, disse skoene er noe av det vakreste jeg har hatt på mine føtter. Virkelig.

en dag for litt siden

img6740
En dag for litt siden spiste jeg middag på terrassen. Delig middag for meg selv, sammen med solbriller og bok.
img6746
img6777
også dro jeg til en park, og satt der fordi at Caba hadde bursdagsfeiring og hun feiret for fullt.
img6788
En tale holdt hun til og med, og alt var så fint og grønt, og kameraet likte ikke å fokusere på henne når hun holdt tale. Pyttsann, sa Eira og tok et bilde til.
img6793
Også var det blitt kveld i huset, og jeg var kald, så jeg lagde meg en chai-latte med masser av kanel, og så på letterman show og riktig koste meg.

sommer

i bt

vann

bt

Denne sommeren holder seg i Norge for min del, og ikke det at det er noe i veien med det. Bildene er fra da jeg tilbrakte deler av en sommer i Sør-Frankrike, noe jeg forsåvidt gjorde en del de første årene av mitt liv. Denne sommeren blir, som så mange andre, festivalpreget. Noe som forsåvidt passer meg ganske utmerket. La oss bare håpe på fint vær.

farväl falkenberg

I det siste har jeg hørt mye på Erik Enockssons soundtrack til Farväl Falkenberg. Det er vel på tide å se filmen også, tenkte jeg, og fikk fatt i filmen. Om du har spotify, kan du høre det fantastiske soundtracket her


  Photobucket Photobucket

Photobucket

Photobucket
Og Jesper Ganslandts regissørarbeid, og ikke minst Fredrik Wenzels fantastiske fotoarbeid, gjør det virkelig verdt å se litt ekstra på filmen.
Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

Photobucket

De fem guttene, mennene, som alle er en del av en vennegjeng, følger vi i løpet av denne filmen, med fokus på Holger og David. Jeg tror kanskje dette er en av de filmene som en enten virkelig liker, eller ikke liker i det hele tatt, men jeg ble egentlig helt fullstendig blåst vekk, jeg. Den første halvdelen av filmen kan kanskje virke langdryg, men når filmen er ferdig, så er det så fullstendig forståelig alt sammen. Fra å gå fra øyeblikk til øyeblikk i første halvdel, så blir den så utrolig intens i siste halvdel. En morsom detalj er at alle skuespillerne er amatørskuespillere, og alle er en del av en vennegjeng. De har samme navn som i filmen, og Holger og John er brødre i virkeligheten også. Ah, en fin filmopplevelse!